Slaget i Lyngør

Najaden forfulgt av uhell og dårlig sjømannskap.



Dessverre ble Najaden forfulgt av mange uhell. Allerede på sin jomfruseilas fra København til Brækkestø skjedde det første uhell. Da Najaden dregget ankerne drev akterskipet inn på et skjær med det resultat at de 4 nederste rorløkkene ble ødelagt. Her ble det kun utført en midlertidig reparasjon før Najaden kunne sette kursen til Kristiansand i Norge. Her måtte fregatten gjennomgå en fullstendig kjølhaling samt forsterke armeringen. Videre ble det også montert ytterligere 6 stk. korte 18-£s kanoner. Besetningen ble også øket med 18 mann. Etter denne reparasjon og forsterkning gikk Najaden så ut på kysttokt langs sørlandskysten. Utenfor Homborsund kom skipet så ut for en stiv kuling fra VNV som tok fremre merse- og bramstag overbord. Under denne hendelsen ble Najaden også angrepet av Britene og 3 man ble såret samt en mann falt over bord. Deretter rømte Najaden til Arendal for nye reparasjoner samt proviantering for 8 uker.

I tillegg til de mange uhell som fregatten var utsatt for, fikk mannskapet en meget dårlig og begrenset opplæring om bord. Dette begrenset Najadens evne til å slå tilbake når den kom i trefninger med fienden. En misnøye var derfor i ferd med å spre seg om bord og Kaptein Holm fikk etter hvert store problemer med å forsvare måten fregatten ble ledet på.

Mange mener i dag at grunnen til de mange uhell og Najadens tragiske skjebne var kaptein Hans Peter Hansens udugelighet som sjøkaptein. Britene var naturligvis godt informert om forholdene samt Najadens bevegelser. De bestemte seg derfor for raskt å nøytralisere fregatten.





Angrepet på Najaden kunne begynne.



Allerede i begynnelsen av mars 1812 hadde britene fått sikre opplysninger om Najaden og dens bevegelser og at skipet skulle forsterke den norske flåte i forsvaret av norskekysten. Britene som hadde base ved Winga utenfor Gøteborg sendte derfor ut Fregatten Cresant og 3 kutterbrigger for å forfølge Najaden på sin ferd langs norskekysten. Videre ble Kontraadmiral Lütken i København gjort oppmerksom på, at en reisende kunne bekrefte at også Orlogsskipet HMS Dictator med 64 kanoner og 3 kanonbrigger, HMS Calypso, HMS Podargus og HMS Flamer hadde fått order om snarest å nøytralisert Najaden. Helt fra begynnelsen av mai 1812 ble Najaden derfor forfulgt langs hele den norske sørlandskysten. Den 4. juli 1812 klarte najaden så vidt å unnslippe britene ved å flykte innaskjærs langs sørlandskysten. Her var det mange lune viker og sund fregatten kunne søke skjul i. Loggboken til HMS Dictator, som enda er bevart, beskriver nok så detaljert forfølgelsen og hele forløpet til kampene i Lyngørsundet. På forsiden av loggboken angis kaptein William Autrige som sjef, men det er ikke riktig, for han var blitt syk og var erstattet av Kaptein James Pattison Steward.

Kaptein Holms store tabbe.

Tidlig på ettermiddagen den 6. juli 1812 hadde Najaden søkt skjul ved Sandøya utenfor Tvedestrand. Her lå de til ankers sammen med 3 av de dansk-norske briggene, Kiel, Lolland og Samsøe. Kapteinen Hans Peter Holm på Najaden viste nå at engelskmennene fortsatt krysset utenfor kysten for å søke opp Najaden. Likevel følte han seg helt trygg på at ingen briter ville være så dumdristig at de kunne finne på å gå inn i den lumske og vanskelige skjærgården utenfor Lyngør, i hvert fall ikke med et stort orlogsskip som Dictator. Kaptein Holm var så trygg at han tok imot en middagsinvitasjon fra Løytnant Fredrik Grodtschilling, sjefen på Samsøe og forlot derfor skipet sitt. Sammen med andre skipssjefer spiste de sin middag og lot seg deretter ro iland for å spasere på Sandøya. Fra toppen av øya fikk de se det som ikke skulle være mulig, Dictator og de engelske briggene var nå på innsiden av grunnene, og på vei mot Sandøya. I ren pannikk kom skipssjefene seg tilbake til skipene sine og beordret ankrene kappe og satte seil for å unnslippe engelskmennene enda en gang. De seilte nå den indre leden nordøstover mot Lyngør.

Flukt og angrep.



Den engelske HMS Podargus hadde en kjentmann ombord, som ledet de britiske fartøyene i forfølgelsen, men kjentmannen var likevel ikke kjent nok. Podargus grunnstøtte derfor på Buskskjærsteinen og ble stående fast der. Forfølgelsen ble derfor noe forsinket og Najaden klarte så vidt å unnslippe enda en gang. Sjefen på Dictator, Captain James Pattison Steward, beordret Flamern til å assistere Podargus, mens Dictator og Calypso tok opp forfølgelsen av de dansk/norske briggene. Flamern som nå var i ferd men å hjelpe Podargus av grunn ble så angrepet av kanonstillingen i Kiøge Bugt under ledelse av løytnant Parnemann. Deretter kom Kanonjolle Nr.3 ledet av løytnant Ring med i kampen samt Digernes batteri som etter hvert ble forsterket med 4 kanonbåter fra Arendals Divisjon under ledelse av Kapteinløytnant Dietrichson.



Etter en lengre trefning klarte briggene imidlertid å komme seg av grunn og unnslapp, men de var nå påført så store skader at den nærmest var satt helt ut av spill. Imidlertid hadde aksjonen ved Borøya forhindret kanonjollene i å komme Najaden til unnsetning.



I mellomtiden hadde Najaden og de tre briggene seilt hele den indre leden opp til Lyngør, tett forfulgt av Calypso og Dictator. Vinden var frisk sydvestlig og øket i styrke. På anbefaling fra losene seilte nå de dansk/norske skipene inn Store Svalsund og ankret deretter opp i midt i Lyngørsundet kl 20.45. Her inne måtte de da være trygge. Ingen engelskmann kunne vel være så dumdristig at de gikk inn i denne trange leia med et stort orlogsfartøy. Her ankret de opp å på grunn av vinden ble de liggende slik kartet viser.







Diktators overraskende angrep.

Vinden var nå økende vest-sør-vest, og baugen på de dansk-norske marinefartøyene svaiet derfor mot Store Svalsund, Najadens bredside på 21 kanoner pekte derfor bort fra trusselen som snart skulle komme. Loland, Samsøe og Kiel lå nå til ankers bak Najaden og hadde heller ingen mulig til å skyte tilbake uten fare for å ramme Najaden. Dictators Kaptein James Steward var en fryktet sjøkaptein som kunne være både dumdristig og uberegnelig. Han var skotte, ikke engelsk, og blant sine kolleger i Royal Navy var han kjent som "Mad Jim". Dessuten var han en dyktig sjømann og var en uredd taktiker på tross av sin unge alder på 21 år. Steward hadde dessuten god hjelp av en Skotsk båtsmann som hadde seilt på sørlandskysten og Lyngør i flere år før krigen. Kaptein Steward tok derfor sjansen på å gjennomføre et overraskende lynangrep. Med vinden i ryggen sto han derfor inn Store Svalsund for styrbords halser i stor fart. Midt i sundet kastet han et anker akter og lot trossen løp ut. Dictator stevnet nå rett mot land på Lyngørsiden, og her satte Steward bevist baugen på grunn i fjæresteinene. Ved hjelp av ankeret kunne de nå varpe Dictator slik at hele bredsiden pekte mot Najaden. På denne måten unngikk Dictator også å drive av i den sterke vinden. Avstanden ble bedømt av Steward som "1/2 pistol shot" (ca.35-40 m). Kl. var nå 21.20.

Kaptein Holm på Najaden unngikk utrolig nok å bli drept under slaget, men druknet utenfor Langesund senere samme år.

Najaden forsøker forgjeves å komme i posisjon

Najaden settes raskt ut av spill.



Diktator som hadde ladet alle kanoner på forhånd kunne åpnet ild umiddelbart i hurtige bredsider. Den intense ilden som kom i rask rekkefølge mot Najaden varte derfor bare i noen få minutter. I dette overraskelsesangrepet klarte ikke Najaden å manøvrere bresiden til slik at de kunne rette sine kanoner mot fienden for å slå tilbake. Dette førte til at Najaden raskt ble satt helt ute av stand til å forsvare seg. Allerede ved første bredside ble alle 3 master og baugspydet skutt i filler. Da den store riggen falt forover mot babord side ble det øvre dekket knust. Dermed var ikke bare de øvre dekkskanoner satt ut av spill, men hovedbatteriet under dekk ble også ubrukelig.

Diktators angrep på Najaden i Lyngør havn.

Dictators kanoner slynget deretter død og ødeleggelse mot det hjelpeløse skipet som måtte ta imot over 4 tonn jernkuler i løpet av 15 minutter. Dictators ild ble deretter rettet mot de to nærmeste briggene, som forsøkte å komme i posisjon for å forsvare Najaden, men disse strøk raskt flagg og overga seg kl. 21.47. Najaden var nå bare et dødsdømt vrak. Det oppsto flere branner ombor, som etter hevert tok fullstendig overhånd og det hersket derfor et totalt kaos ombord. Najaden begynte nå å krenge over mot babord og sjøen begynte å fosse inn gjennom kanonportene. Brannen akterut spredde seg etter hvert til kruttmagasinet og kl. 22.10 detonerte Najaden og gikk til bunns.

Av et mannskap på 315 mann ble 133 drept mens 102 ble såret.

Britene besetter Kiel og Loland.

Britene kunne nå besette briggene Kiel og Loland som hadde overgitt seg uten særlig kamp. Samsøe som vi ser t.h. på bildet over har satt segl å klarte og unnslippe ut mot østregap. Om bord i de besatte briggene forsøkte britene nå å samle sårede som hjelpeløst klamret seg fast til vrakgods som fløt i sundet ette slaget. Under denne rednings- aksjonen heiste Dictator våpenstillstandsflagget for å gi hjelp til alle som overga seg. Kanonbåtene fra Arendal som skulle komme Najaden til unnsetning var på dette tidspunkt sterkt forsinket på grunn av kampen mot Flamern og Podargus. Risørdivisjonen ble dessuten varslet for sent og ytterligere forsinket av en tiltagende sørvestlig kuling.

Kl. 02.00 på natten klarte Dictator endelig å hale seg av grunnen, men den sterke sørvestlige vinden gjorde sitt til at den drev mot dynga mitt i Lyngørsundet og her gikk den på grunn igjen. Mannskapet på Dictator slet nå i flere timer med å komme løs Bl.a. måtte man ro 2 trosser over til Steinsøya for å få fest der i et forsøk på å dra seg av grunn på nytt. Vinden sto imidlertid hardt på det store orlogsfartøyet og det var en stund stor fare for at Dictator skulle springe lekk der den sto. Nå begynte arbeidet med å flytte en del av de fremre kanonene akterut for at bauen skulle heve seg tilstrekkelig slik at de kunne komme seg løs. Mens dette arbeidet pågikk begynte kanonbåtene fra Arendal å gå i posisjon for å angripe britene. Om bord på Dictator befant det seg nå mange sårede både fra Najaden og Dictator samtidig som britene hadde besatt både Loland og Kiel som krigsbytte. Etter hvert som også kanonbåtene fra Risødivisjonen kom på plass var Dictator i prinsippet kjørt opp i et hjørne og hadde ingen mulighet til retrett uten kamp. Orlogskaptein J. P. Steward på Dictator skjønte nå at situasjonen begynte å bli svært truende. Han innledet derfor forhandlinger med den dansk-norske Marine. Her ble det enighet om at dersom Steward friga alle tilfangetagene og sårede samt briggene Kiel og Loland skulle Dictator få fritt leide ut av Lyngørsundet. Klokken 05.00 på morgenkvisten var alle sårede og fanger vell plassert i de to briggene og tilbakelevert til den dansk-norske marine. Steward hadde nå holdt sin del av avtalen og kunne nå å sette seil for å få fritt leide ut av store Svalsund der de hadde kommet inn for så å sette kursen ut i åpent farvann. Steward hadde da heller intet annet valg en å stole på at også fienden ville holde sin del av avtalen, men det skulle snart vise seg at han var blitt grundig lurt.

Kampene blir gjenopptatt.

Straks briggene Kiel og Loland som var fulle av sårede og døde var kommet i sikkerhet begynte alle de 10 tilgjengelige kanonbåtene fra Arendal å gå i posisjon for å angripe Diktator. Her skulle ingen flykte ustraffet for sin udåd. Raseriet over senkningen av Najaden tok nok fullstendig overhand og kanonbåtene fortsatte beskytningen uten hensyn til britenes våpenstilstandsflagg. De små kanonbåtene hadde langt større bevegelighet i det trange sundet og det var svært vanskelig for britene å slå tilbake angrepet. Klokken 06.15 på morgenkvisten var kanonbåtene fra Risør også på plass å gikk i posisjon for å angrep britene. Dictator og Calypso måtte nå kjempe seg ut av Store Svalsund og ble påført store skader. Nå ble kursen satt østover skipsleden under konstant beskytning fra kanonbåtene. I skipsleden østover ble sjøen grovere og det ble mer og mer vanskelig å få inn fulltreffere på britene. De utslitte mannskapene på kanonbåtene klarte derfor ikke å forfølge fartøyene som nå var under fulle seil. Britene unnslapp dermed så vidt rundt flatskjær og kunne så sette kursen ut i rom sjø. Senkingen av Najaden som var det siste store skipet i den dansk-norske flåten, førte til at de sjøgående operasjonene tok slutt for den engang så mektige dansk-norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter var tilbake som kunne holde det gående mot britene i de 2 årene krigen ennå varte. Det endelige nederlaget først kom i 1814.

På jakt etter en syndebukk.

Marinemyndighetene hadde nå store problemer med å forsvare Najadens kaptein, Hans Peter Holm. Var han en helt, eller var han en udugelig sjøkaptein. Var det hans udyktighet som førte til tapet av fregatten? Hvordan kunne en så ung og uerfaren sjøkaptein som Steward klare å senke Najaden i et så dumdristig angrep? Hadde han en lokal medhjelper, en sviker? Spørsmålene var mange og dessuten kunne man ikke foreta seg hva som helst med en gammel sjøhelt som Holm. Han var jo dessuten på vei til forfremmelse som admiral, før tragedien inntraff. Noen reaksjon mot Holm kom da heller aldri men skjebnen skulle likevel innhente kaptein Holm. Under en tjenestereise bare 3 mnd. etter sjøslaget i Lyngør kantret losbåten Holm var ombord i utenfor Langesund. Her druknet han sammen med sju andre. Dette skjedde ironisk nok 26. oktober 1812, nøyaktig på dagen ett år etter at det ulykkelig skip Najaden, var blitt sjøsatt. Najadens kaptein kunne nemlig heller ikke svømme...Dermed hadde man ikke lengre noen som kunne lastes for hendelsen.

I etterpåklokskapens ånd begynte den dansk - norske marine heller å spørre seg om det likevel var en forræder. Hvordan kunne det ellers være mulig for et skip av Dictators størrelse å ta seg inn i det trange og godt beskyttede Lyngør havn? Og - hvem ombord hadde kunnskap nok til å føre den britiske eskadren trygt gjennom Norges villeste skjærgård? Uten grundig kunnskap til leden ville jo en slik ferd være den reneste galskap. Engelskmennene måtte ha hatt en forræder med seg ombord. En norsk medløper, kanskje en los.

Dette gikk kystnorge ære for nær! Denne skumkledde skjærgården utenfor Lyngør var jo selve grunnpilaren i tanken om et selvstendig norsk sjøforsvar. Nå startet det nærmest en vill heksejakt på forræderen. Den dansk-norske marine måtte ha en forræder slik at de kunne rettferdiggjøre seg selv. Selveste kontreadmiral O. Lütken, sjef for Norges sjøforsvar, lovet 1000 Riksdaler til den som kunne gi opplysninger som førte til pågripelse av forræderen. Det manglet ikke på forslag og mange ble brakt inn til harde avhør. 1000 Riksdaler var mye penger den gang, over en halv million kroner i dagens mynt. Det hele rant ut imidlertid ut i sanden og førte ikke til noe.

I ettertid er det nærmest blitt dokumentert at den som sto for kursen var båtsmann Andrew Todd. Han var skotsk, og hadde seilt langs sørlandskysten og på Lyngør i mange år før krigen. Men selv så sent som 30 år etter slaget, gikk det fortsatt mange rykter om at forræderen hadde tilstått sin ugjerning på dødsleiet. Dette ble den foreløpige slutten på en lang jakt, der den stolte fregatt Najaden spilte hovedrollen. Hun var dømt til døden allerede fra første stund kjølen tok vannet: Britene kunne ikke tåle at et så stort og mektig skip som Najaden skulle forrykke maktbalansen langs Norges kyst.



Skipssjefenes rapporter etter slaget:

Den 9. Juni sendte Kaptein Holm på Najaden følgende Rapport om slaget i Lyngør:

Her ordrett gjengivelse på dansk.

"Herved giver jeg mig den Frihed at tilmelde Hr. Admiralen, at jeg med Fregatten Najaden og Briggerne, som Hr. Admiralen har underlagt min Kommando, er ankret her i Gros Havn i Eftermiddag Kl. 121⁄2.

Ved at gjøre Jagt paa en fiendtlig Fregat igaar Eftermiddag i Boven-Bramseilskuling, Vinden VNV., gik Najadens Forstang, Kl. 61⁄4, overbord; samme tog Store-Bramstang med, og ved dette Uheld faldt halvbefaren Matros af Christianssands Distrikt, Ebbe Larsen, overbord, og endskjønt Fartøier uopholdeligt blev afsendte fra Fregatten og de agterste Brigger, kunde han dog ikke findes. 3 Mand blev ligeledes ved denne Leilighed saarede, men ikke farligt. Faa Minutter efter sprang Vinden om til NV., 2 à 3 rebet Mærsseils-Kuling; jeg stod den Tid efter Gisning 8 à 9 Mile SSO. af Homborgsund. Den fiendtlige Fregat, som saa "Najadens" Stilling, og som maatte formode at Briggerne i denne stive Kuling ikke kunde have sine Porte aabne, vendte nu imod os. Kl. 9 var vi færdige med Bjergningen af den nedfaldne Reisning, hvorpaa jeg vendte NO. over, hvilket hidtil havde været umuligt, da Fokken og Store-Mærsseil havde været belemret af samme. Kl. 10 passerede Fregatten os agtenom over den modsatte Boug og affyrede et Lag paa en lang Afstand. Jeg lod da Briggen Lolland placere sig paa luv Laaring af "Najaden". Kl. 103⁄4 holdt Fregatten af i vort Kjølvand og affyrede et Lag. Vendte med "Najaden" efter den og gav den et Lag, hvorefter vi vendte NO.-over igjen. Fregatten holdt sig derefter i vort Kjølvand og affyrede nogle Skud, hvilke "Najaden" og "Lolland" besvarede med de agterste Kanoner, saalænge den kunde rækkes, da jeg i "Najadens" daværende Tilstand, paa en saa lang Afstand fra Kysten og i saa stiv Kuling, at Briggerne ikke kunde bruge deres Kanoner, ikke fandt det forsvarligt at opholde os med Afholdninger og Vendinger fra at nærme os Landet, saameget mere som jeg af Fregattens Signaler maatte formode, at der var flere fiendtlige Krydsere i Farvandet, hvilket var sandsynligt, da vi om Formiddagen havde jaget en anden Fregat og en Brig. Kl. 4 vendte Fregatten vestover og blev af os af førmeldte Aarsager ikke forfulgt.

Chefen for Briggen Seagull, Kapteinløitnant O. C. Budde, har meldt mig, at et uheldigt Skud af en mat 18-£'s Kugle, som traf Briggen, har berøvet tvende af dens brave Mandskab Livet, nemlig befaren Matros af Drammens By, Jacob Hansen, og befaren Matros af Christianssands Distrikt, Hans Olsen. De øvrige Brigger og "Najaden" har ingen Døde eller Saarede. "Najadens" Styrbords Laaring er truffet af en Kugle, som har gjort ubetydelig Skade.

Den fiendtlige Fregat er, efter hvad vi kunde se, paa 42 eller 44 Kanoner.

Endnu udbeder jeg Tilladelse at maatte tilføie, at den uheldige Stilling, som Fregatten Najaden saa uventet kom i igaar, gav mig Leilighed til at bemærke den villigste Anstrængelse og Iver for Hans Majestæts Tjeneste, og at den raskeste Aand besjæler Fregatten Najadens Officierer og Mandskab."

Den fiendtlige Fregat var heller ikke gaaet skadesløs fra Kampen; thi Føreren af et hjemkommet Skib, som var bleven praiet af denne Fregat, fortalte, at en engelsk Officier, som havde været ombord hos ham, havde tilstaaet, at Fregatten ved denne Affære havde mistet 7 Mand.

I Gros Havn laa Fregatten Najaden og de norske Brigger til den 14de Juni, medens fiendtlige Krydsere uafbrudt lurede paa dem udenfor denne Havn. Den 12te Juni krydsede saaledes tvende Fregatter og 4 Brigger udenfor; om Eftermiddagen passerede den ene Fregat langs Yderskjærene og affyrede endel Skud efter vore Fartøier, men uden at række, og da Vinden ikke tillod disse at løbe ud, svarede "Najaden" med et Lag efter den fiendtlige Fregat.

Om Morgenen den 14de saaes 2 Fregatter og 3 Brigger omtrent 3 Mile udenfor Gros; "Najaden" og Briggerne løb da ud med vestlig Vind, Bramseils-Kuling, og formerte Slagorden for at oppebie dem; men da en svær Seiler saaes i Læ, og Kulingen tiltog, saa det var tvivlsomt, om andre Brigger end "Lolland" og "Seagull" kunde bruge sine Batterier, holdt Fartøierne ind og ankrede ved Arendal samme Dag. Her laa Fartøierne paa Grund af stormende Veir indtil den 25de Juni, da Kaptein Holm lettede med sin Eskadre og gik til Fredriksværn, hvorhen den ankom samme Eftermiddag, og hvor Proviantsforraadet blev kompletteret til 8 Uger. Allerede i Arendal detacheredes Briggerne Allart, Seagull, Lougen, Alsen og Langeland til saerskilt Krydstogt under Chefen for førstnævnte Brig, Kaptein Schønheyder; selv beholdt Kaptein Holm hos sig Briggerne Lolland, Chef: Kapteinløitnant A. Krieger, Samsøe, Kapteinløitnant F. Grodtschilling og Kiel, Kapteinløitnant O. F. Rasch. Fra Fredriksværn lettede Kaptein Holm med "Najaden" og de 3 Brigger den 3die Juli, og om Aftenen den 5te ankrede han i Rægevig ved Sandøen uden at have seet noget fiendtligt Fartøi.

Paa Fregatten Najaden var følgende Officierer foruden Chefen, nemlig Premierløitnanterne Christopher Lütken (tog i 1851 Afsked af den danske Marine som Viceadmiral) og Georg Joachim Grodtschilling samt Sekondløitral nanterne Poul Sandholt (døde som Kapteinløitnant i den danske Marine 1820), Peter Bahl og Christian Christopher Zahrtmann (blev senere Viceadmiral i den danske Marine).

Paa "Lolland" tjenstgjorde Sekondløitnanterne Christian Frederik Kraft (døde i 1823 som Kapteinløitnant i Danmark), Gabriel Hesselberg (tog i 1860 Afsked som Kontreadmiral i Norge) og Johan Christian Duntzfelt.

Paa "Samsøe" tjenstgjorde Sekondløitnanterne Hartvig Casper Christie (tog i 1856 Afsked af den norske Marine som Kommandørkaptein), Johannes Claesen Smith (døde i 1853 som Kommandørkaptein i Norge) og Hans Adolph Holm (døde i 1828 som Premierløitnant i den danske Marine).

Paa "Kiel" var Sekondløitnanterne Peter Christian Petersen (døde i 1853 som Kontreadmiral i den norske Marine), og Frederik Christian Dichman samt Maanedsleitnant Rolfsen.

Om "Najadens" Ødelæggelse den 6te JuIi indsendte Kaptein Holm følgende Rapport til Kongen:

"Det blev min tunge Pligt allerunderdanigst at tilmelde Deres Majestæt, at Fregatten Najaden er ei mere. Omstændighederne ved denne ulykkelige Tilintetgjørelse er følgende:

Den 6te Juli laa vi med "Najaden", Briggerne Lolland, Samsøe og Kiel tilankers ved Haven under Sandøen, 2 Mile østenfor Arendal, hvor vi havde ankret den foregaaende Aften uden at have seet noget fiendtligt den Dag; jeg var desaarsag overbevist om, at Fienden ikke kunde vide, hvor vi var. Om Eftermiddagen, Vinden vestlig, Mærsseils-Kuling, observerede et Linieskib og 3 Brigger, som kom søndenfra og stod ind under Landet, krydsende med smaa Seil vesterefter.

I hvor sikker for Angreb jeg end ansaa os at være paa denne Plads paa Grund af en henved 3/4 Mil lang, meget vanskelig Indseiling, samt at her er stationeret Kanonfartøier, at man ligger aldeles useet fra Søen af og endelig, at Borøens Batteri tillige bidrager til at beskytte Indløbet, erkyndigede jeg mig dog hos Lodserne, om de kunde opgive mig en anden Ankerplads, hvor det ikke var muligt at indseile for Orlogsskibet; de anbefalede mig enstemmig Lyngøer, da Indløbet var meget snevert, men tilføiede tillige, at Vinden var vel sydlig, og at det derfor var forbundet med megen Fare, at Fregatten ved Indseilingen skulde komme paa Grund.

Da Fienden imidlertid Kl. 7 holdt ind i Skjærene imod vor Ankerplads, ansaa jeg det i Betragtning af hans Overmagt ei forsvarligt at oppebie hans Angreb, naar der var Mulighed i at komme til en anden Plads, hvor vi var sikkre. Jeg gav da Ordre at kappe og seile til Lyngøer. Under Nedseilingen hertil vedligeholdt "Lolland" og "Najaden" en stadig Ild med deres agterste Kanoner imod Orlogsskibet og en Brig, som ledede det, hvilken de besvarede. Kl. 83⁄4 ankrede vi i Lyngøer, førte et Spring Styrbord ud, gav Sekondløitnant Zahrtmann Ordre at overtage Kommandoen af 2 Kanonjoller, som laa her. Kl. 9 seilte Orlogsskibet med rummere Vind ind i Havnen, bjergede Seilene og løb paa Grund med Forskibet, hvorved dets Stilling blev tværs over Havnen. Kort efter ankrede Briggen; begge laa omtrent et Musketskud fra os, og en levende Ild begyndte fra begge Sider, men formedelst Havnens Sneverhed var det umuligt, al vedholdende Anstrængelse uagtet, at faa hele Fregattens Batteri til at bære paa Fienden, hvilken vi havde paa Styrbords Boug; thi "Lolland" laa paa "Najadens" Styrbords Laaring og med Hælen imod Grund, hvilket forhindrede os fra at faa Agterskibet høiere op, og en Koffardibrig, som laa for "Najadens" Bagbords Boug, forhindrede os fra at sakke ned med Forskibet. "Lolland" kunde ei komme til at bruge andet end sine Bougkanoner, "Kiel", som laa skjøns Styrbord ud for "Najaden", blot sin Bagbords Bougkanon, naar den ikke vilde lægge sig iveien for "Najaden" og "Lolland"; "Samsøe" laa paa Bagbords Side af "Najaden", kunde altsaa ikke gjøre et Skud. I denne ufordelagtige Stilling vedligeholdtes Fægtningen til Kl. 101⁄2, da en stor Del af "Najadens" Mandskab var dræbt og saaret, og blev nu i et Lag alle 3 Master og Bougsprydet nedskudte, hvorved øverste Dæk faldt ned og demonterede hele Batteriet. Ved Reisningens Fald kantrede Fregatten, synkende over Bagbords Side til over Batteriet; paa samme Tid begyndte Ilden at udbryde paa flere Steder og at tage Overhaand, efterat den adskillige Gange tilforn var blevet slukket. Jeg gav Briggerne Ordre at gaa Seil og retirere, hvilket af "Samsøe" blev udført, men da "Lolland" var paa Grund og "Kiel" til Luvart af den, kunde det ikke iværksættes af dem.

Da "Najaden" nu pludselig var forvandlet til et brændende, halvt sunket Vrag, befalede jeg Mandskabet at bjerge sig, men da endel af Reisningen laa paa begge Sider af den, var det meget vanskeligt at komme Skibet saa nær med Fartøier, at man kunde bjerge andre end de, som ved Svømning havde hjulpet sig noget fra Siden.

Efterat jeg var kommen iland, Klokken da imellem 11 og 12, fandt jeg "Lolland" forladt og stukket i Brand og at "Kiel" havde ophørt at skyde, og da Premierløitnant C. Lütken beskjæftigede sig paa den menneskekjærligste Maade med at bjerge Mandskabet fra "Najadens" Vrag, som kunde ventes at springe i Luften hvert Øieblik, fandt jeg intet videre for mig her at udrette. Jeg roede derfor fra Lyngøer for at samle Kanonbaade og for at underrette mig om, hvorvidt. "Samsøe" var bragt i Sikkerhed. Jeg vidste, at Chefen for samme, Kapteinløitnant Grodtschilling, var saaret. Kapteinløitnant Krieger roede østerefter for at kalde Kanonfartøierne fra den Kant. Jeg fandt "Samsøe" i en snever Vig lidt østenfor Lyngøer, under dens Næstkommanderende, Sekondløitnant Christies Kommando i fuldkommen Forsvarsstand, roede nu vesterefter for fra denne Side at hente Kanonfartøier. Da jeg kom tilbage til Lyngøer, fandt jeg Løitnant Mecklenburg ankommen. fra Øster-Risøer med 3 Kanonjoller; i Mørket har han passeret mig, uden at jeg har kunnet bemærke det. Løitnant Zahrtmann havde forenet sine tvende Joller med Løitnant Mecklenburgs.

Da der fra Orlogsskibet vaiede et hvidt Flag fra Stortoppen, sendte jeg Løitnant Zahrtmann som Parlamentær ombord i det for at blive underrettet om Hensig ten med samme, beordrede Løitnanterne Kraft og Hesselberg hver at tage Kommandoen af en af de Joller, som ikke var kommanderede af faste Officierer, og sendte Løitnant, Sandholt vesterefter for at hente Kanonfartøier. Løitnant Zahrtmann kom strax tilbage og bragte mig Svar fra Chefen for Orlogsskibet Dictator, at han, ifald Kanonfartøierne ei blev brugte imod ham, vilde sende alle Fanger, han havde i sin Magt, iland. Da han intet videre Forslag havde at gjøre mig, roede jeg strax ud med de 5 Kanonjoller, Klokken da mellem 3 og 4, og beskjød Orlogsskibet og Briggen, som laa i Havnen, forind. Begge gjorde nu al mulig Hast for at komme under Seil, og da Vinden atter føiede dem, lykkedes det dem ogsaa. Jeg vedblev, efterat de var komne under Seil, at forfølge dem; en Hagel af Skraa faldt imellem Kanonjollerne, hvorved 1 Mand dræbtes. Da vi observerede, at "Lolland" og "Kiel" ei kom under Seil, opgav vi Jagten og roede ind imod dem for at entre dem; paa Veien sank Løitnant Mecklenburgs Jolle, men Mandskabet bjergedes. Ved at komme ind i Lyngøer, saa vi det danske Flag vaiende ombord i begge Brigger, og Kapteinløitnant Rasch ombord i "Kiel" med sit Mandskab; han berettede mig, at da Kanonjollerne begyndte at attakere, forlod det fiendtlige Mandskab begge vore Brigger med saadan Il, at han fik Leilighed at gjøre 2 Fanger; han havde strax ladet "Lolland" besætte, hvorombord Fienden havde faaet Ilden dæmpet. Briggerne havde lidt endel paa Rundholter og Reisning, men ikke betydeligt paa Skroget. 2 Kanonjoller assisterede nu Briggerne med at klare dem fra "Najadens" brændende Vrag, og Løitnant Mecklenburg med de 2 andre optog den sunkne Kanonjolle, hvilket snart lykkedes.

Kl. 6 ankom Kapteinløitnant Dietrichson med Arendals Roflottille; en Affære, han om Natten havde været i med 2 Brigger, havde uheldigvis opholdt ham, da, dersom denne Flottille havde været her, det sikkert var blevet Orlogsskibet og Briggen umuligt at komme ud fra Lyngøer.

Orlogsskibet Dictator er paa 70 og Briggen Calypso paa 20 Kanoner. Begge har lidt meget, hvilket især var kjendeligt paa Skroget, og efter Sigende af det Mandskab som havde besat vore Brigger, skal de have en stor Del Døde og Saarede. Jeg er ligeledes overbevist om, at de ved vor Attake med Kanonjollerne har lidt meget, da man saa dem kaste Døde overbord fra Orlogsskibets Porte, og Briggens Store-Mærsseil blev skudt ned. Efterat de var komne udenfor Skjærene, kastede de en Tid over hver Boug og reparerede Grundskud, hvorefter de holdt af SO. hen.

Med den smerteligste Følelse maa jeg tilføie, at vort Tab af Døde og Saarede er meget betydeligt, for en stor Del Følge af Reisningens Fald, Dækkenes Knusning og Fregattens Synkning, alt i et Øieblik. Nøiagtigt kan jeg endnu ei opgive Antallet; men hidtil tæller vi ikkun mellem 180 og 190 bjergede, hvoraf 85 ere saarede. Haardt er det, at jeg paa Listen over de Døde har at anføre Premierløitnant, Ridder G. Grodtschilling og Sekondløitnant, Ridder af Dannebrog og Dannebrogsmand Buhl, begge ligesaa ædle Mennesker som kjække Officierer; endvidere Skibets 3 Kirurger Bjørnholm, Jacobsen og Sorgenfrei, som døde under Udøvelsen af deres Kald, da det sank, tilligemed den interimistiske Forvalter Nørregaard. Ombord i "Kiel" faldt Maanedsløitnant Rolfsen. Ligeledes at jeg blandt de Saarede maa anføre Chefen for Briggen Samsøe, Ridder og Dannebrogsmand, Kapteinløitnant Grodtschilling, haardt saaret i den høire Arm, og Sekondløitnant, Ridder, Dichmann ombord i Briggen Kiel, som har mistet den venstre Arm. "Lolland" har havt 1 Død og 2 Saarede, "Samsøe" 2 Døde og 5 Saarede og "Kiel" 3 Døde og 7 Saarede, Officiererne iberegnede.

I hvor ulykkelig jeg end føler mig ved Tabet af Deres Majestæts Fregat Najaden, vilde det dog være høist ubilligt af mig ifald jeg ikke anførte, at ifølge min Overbevisning er af Brigcheferne, samtlige Officierer og alt Mandskabet ombord i Divisionen, som jeg havde den Ære at kommandere, udvist den største Iver for Deres Majestæts Tjeneste, og det standhaftigste Mod forat forsvare Flagets Ære.

Lyngøer den 9de Juli 1812.

Allerunderdanigst

H. P. Holm."



Dette er hva skipssjefen på Dictator skriver i sin raport etter slaget på Lyngør

Hans Majestets Skip Dictator utenfor Lyngør, 7de Juli 1812.

Min Herre!

Krigslykken har brakt i mine Hender de danske Orlogsbrigger Lolland og Kiel. De utgjorde en del av den styrke, som jeg i går kveld angrep i Lyngør. Her ble jeg ble forhindret til å føre dem med mig av en Divisjon Kanonbåter, som krenket en våpenstillstand og heller ville fortsette kampen. Min menneskekjærlighet forbød mig at ødelegge briggene Lolland og Kiel på Grunn av det store Antall sårede dansker som var ombord.

Jeg skal nå, min Herre, i detalj berette for Dem omstendighetene ved denne høyst æreløse handling. Jeg er ikke i tvil om, at noen av deres landsmenn svikefullt utførte denne forræderske oppførsel vil jeg som en mann av ære snarest gjenopprette normale forbindelsen med den danske mentalitet slik at mine rettferdige fordringer kan bli oppfylt. De er naturligvis allerede underrettet om Resultatet av gårsdagens angrep på "Najaden" og de 3 Briggene der 2, "Lolland" og "Kiel", falt i våre hender. Om bord i Lolland var det brutt ut en brann, som ble slukket av oss. Kaptein Rasch på "Kiel" undertegnet for egen del samt for offiserer og besetning et høgtidelig løfte om å overgi seg, Dette ble satt som et vilkår slik at vi kunne yte den legehjelp som var nødvendig både til de sårede på de to Brigger og i land. Hjelpen ble så øyeblikkelig gitt med og vår bistand ble ytt med glede og ydmykhet til de som trengte det. Løfte de ga om at, at de engelske skip ikke skulde bli forulempede av de danske Kanonbåter under vår tilbaketrekning. Et våpenstillstandsflagg ble heist på "Dictator".

Døm selv over min Harme, når jeg forteller dette. Straks etter at en skadet offiser, som var ombord på "Dictator" med våbenstilstandsflagg, og var kommet iland, da begynte en divisjon av deres kanonbåter straks et angrep på de engelske skipene.

Dette ble gjort mens deres egne våpenstilstandsflagg var vaiende, og mens deres egne folk fik legehjelp av oss. Den samme offiser som med bestemthet hadde livet overgivelse og forsikret mig på "Dictators" skanse, at kanonbåtene hadde trukket sig tilbake, og at etter Kaptein Rasch, fikk tilbake briggene fra vår forvaring. Denne kaptein hadde gitt sit ord og sverget ved sin stand at han ikke alene skulle oppfordre sin besetning til å ta tilbake skibene som ubevæpnede menn. Vi ville da ikke lengere anse danskene som fiender.

Like vel forsøkte han å avfyre en kanon i den hensikt å skyte i senk en båt fulle av engelske sjøfolk, som hadde oppført sig vennlig og hjulper til med redningen av de sårede. Disse sjømenn burde heller være berettiget til hans takknemlighet og beundring.

Jeg forlanger nu rettferdighet av Dem, min Herre. En rettferdighet som jeg ikke et øyeblikk tviler på, at De som en tapper Mann og offiser, som har deres lands og deres stands ære kjær, straks vil gi meg i følge alle krigslovers ubestridte prinsipp: Dere var ikke alene i min besiddelse når deres sjef på egne og offiserers vegne ga sit æresord på ikke å utføre stridigheter etter en utveksling. Kun den laveste og feigeste handlemåte tvang mig til at forlate dette æresord.

Jeg forlanger derfor, at de jeg overga dem blir gitt tilbake i samme tilstand, hvori jeg over ga det, og at dens sjef, offiserer og Mannskap skal betraktes som Krigsfanger, inntil de på regelmessig måte ere utvekslet. De vil innse de ubehagelige følger, som Kaptein Raschs tilfangetagelse vil ha i den stilling han benner seg dersom eskadren under min befaling blir beordret til å betrakte ham som krigsfange på æresord.

Jeg har den ære etc.

J. P. Stewart.